Herman var en fin fyr!
For de fleste av oss på samme alder var han først og fremst faren til Stefan og fotballtreneren.
Det hørte vel ikke akkurat til sjeldenhetene at vi fikk som hatten passet på treninger eller kamper når vi ikke gjorde som vi hadde fått beskjed om to minutter tidligere.
Husker en gang jeg nektet å takke for kampen mot Fyllingen (vi tapte og jeg var sur), men det var ikke særlig populært, og det gjorde ikke saken noe bedre at jeg satt på med ham hjem igjen! Fikk høre en god del av veien kan man si
Men jeg opplevde ikke ham som en sur og grinete trener, men bare veldig engasjert.
For meg personlig synes jeg det var ganske fasinerende at han var fra et annet land noe som gjorde at det fulgte med en aksent.
Så når vi ikke hørte etter (som vanlig) ble jo enkelte ord ekstra artige og det hjalp heller ikke noe særlig at øynene var sperret opp og barten stod rett ut!
En veldig fin tid slik jeg husker det, kommer til å huske fyren så lenge jeg lever.
Hvil i fred Herman.
Fotballtreneren Herman...
Et av mine alle beste minner med pappa. Mai 2017. Bare ett år før han døde. London og FA-cup semifinale på Wembley. Kreften hadde spredd seg til skjelettet, men det visste vi ikke enda. Med sønn og to barnebarn på kamp med 90.000 tilskuere. Når vi kom hjem var han sliten, glad og stolt. «Vi drar tilbake og ser finalen!», sa han...
Hvil deg, men vit at vi savner deg!